Hvorfor feite folk ikke får hjelp

Jeg har en spiseforstyrrelse. Veldig mange mennesker tror at spiseforstyrrelser dreier seg utelukkende om bulimi eller anoreksia. Det er svært få som anerkjenner at overspising kan være en spiseforstyrrelse, man tenker at det er latskap og dårlige vaner. I mange tilfeller er det nok kanskje det det er snakk om, men når psykiske problemer trigger et misbruk av mat, og man mister kontrollen over kroppen og psyken sin, da er det en helt annen sak. I slike tilfeller så blir man ikke deprimert fordi man er feit. Man blir feit fordi man er deprimert, og søker en trøst som er avhengighetsskapende.

 Det tok en stund før jeg skjønte hva problemene mine bestod i. Jeg trodde også at jeg bare var lat og glad i mat, men etterhvert innså jeg at det ikke var jeg som bestemte over matinntaket mitt. Jeg hadde ikke kontrollen. Og dette var jeg fullstendig klar over.
Det var derfor jeg sa nei takk, da fastlegen min tilbød meg slankepiller på resept. Jeg antok at disse pillene ville hjelpe meg ned i vekt, men hva hadde det å si, når livsstilen min var den samme? Et slikt selvbedrag var jeg ikke interessert i å utsette meg for. Jeg visste at det var psykiske problemer som lå til grunn for mine vektproblemer, vektøkningen var bare en sideeffekt av de virkelige problemene.

I Norge får man ikke hjelp når man er overvektig, hvilket er litt rart siden veldig mange sliter med det. Jeg aner ikke hvor mange resepter og sykemeldinger som skrives ut hvert år fordi folk er slitne og syke pga overvekt, men noe sier meg at det dreier seg om ganske mange. Det eneste norsk helsevesen kan tilby overvektige (som ber om hjelp) er enten slankepiller, "gode" råd om slanking og dietter, og i verste fall, et opphold på Nimi-klinikken. For å sjekkes inn på denne må man har relativt høy BMI, og jeg tilfredsstilte ikke kravene for å komme inn der, og det er jeg vel egentlig glad for i ettertid. Dessuten har de lang ventetid, og da jeg var i kontakt med dem, sa de at jeg måtte vente i ett år.

Skulle jeg bare sitte og se meg selv forfalle i enda ett år? Hvor langt skal det måtte gå før man blir tatt seriøst og får hjelp?

Jeg gikk derfor til en privat psykolog på Hamar (heller ikke støtte til en psykolog ville norsk helsevesen gi meg. Jeg hadde vært inne til vurdering, men siden jeg ikke var suicidal, ble ikke behovet mitt ansett som stort nok.). Etter en eneste samtale med henne, ringte jeg til et kurcenter i Danmark. Der fikk jeg plass. Jeg ga opp livet mitt, kjæreste og alt jeg hadde på ubestemt tid, tok opp et lån på 100 000 og dro til Danmark halvannen uke senere.
Jeg visste at nordmenn tidligere hadde fått støtte fra NAV til å reise til dette kurcenteret. Jeg søkte, men fikk avslag. Dette er jo ingen sykdom, det er jo din egen skyld, sa damen hos NAV. Takk for den!


I Danmark fikk jeg hjelp til alt. De hadde lang erfaring med folk som sliter med vekten uansett grunn. Om det så er kjedespising, trøstespising, bare dårlige vaner, eller traumer som har utløst ukontrollerte spisevaner. Det var stor variasjon i graden av overvekt hos deltagerne. Vi var vel kanskje 30-40 stk. Jeg lærte å spise på nytt, trene på nytt, samt at jeg fikk hjelp til å sette ord på og kvitte meg med de problemene som hadde utløst helvete for meg. Etterhvert kom jeg meg på beina. Men det kostet dyrt. Jeg punget ut med hundre tusen kroner for de 24 ukene jeg var der.


Så kom jeg hjem. Det gikk bra veldig lenge. Jeg har alltid vært glad i sunn mat. Rent kjøtt, friske grønnsaker og fisk. Jeg flyttet til Oslo for å gå på skole. Et kjempesteg for meg, som hadde slitt med å stå opp om morgenen i årevis før dette. Jeg merket fort at problemene mine ikke var borte. Og da snakker jeg om økonomien. Jeg hadde kommet et stykke på vei, men et forbrukslån på hundre tusen kroner gjør det vanskelig å være student. Som følge av depresjonen jeg hadde på videregående, var fraværet mitt høyt, og karakterene ikke så gode som de burde vært. Jeg måtte derfor ta fag om igjen.


For å oppsummere:
*Jeg får en depresjon og ber hjelp, men får det ikke. Jeg orker ikke å gå på skolen.
*Jeg utvikler en spiseforstyrrelse og ber om hjelp, men får det ikke.
*Jeg må betale hundre tusen av egen lomme for å få den hjelpen norsk helsevesen strengt tatt burde gitt meg.
*Jeg må punge ut igjen for å få ta opp igjen fagene jeg ikke orket å presetere i på videregående.
*Jeg må jobbe ekstra mye ved siden av for å nedbetale gjelden på hjelpen jeg ga meg selv, hjelpen norsk helsevesen ikke ville gi.


Det er noe som er riv ruskende gærent her, er det ikke? Er det riktig av tenåringer som virkelig sliter, og som gjentatte ganger ber om hjelp, bli avvist og overlatt til seg selv og sin egen skjebne? Er det slik vi ønsker at vårt helsevesen skal fungere?


Som 22-åring sitter jeg allerede opp til ørene i sforbrukslån og studielån, og er ennå ikke kommet så langt at vitnemålet mitt tilfredsstiller kravene for å komme inn på medisin. Jeg har snart to år med vanlig studielån og 120 000 i studieavgift, og det er bare for videregående! Hvorfor skal jeg måtte betale en så høy pris?

En kan jo begynne å lure litt. For i dag finnes det en pille for alt. Det finnes nesten ikke en eneste sykdom eller plage i oppslagsverkene som ikke kan kureres eller lindres med piller. Så hvordan har det seg at overvekt, verdens største trussel mot folkehelsen, står som et ubehandlet fenomen?
Det er ingen tvil om at legemiddelindustrien er en av de mektigste i verden, og jeg er sikker på at de hadde greid å finne på noe som kan hjelpe de millioner av mennesker som sliter med overvekt.


En kan nesten begynne å tro at det er noen der ute som har noe å tjene på å gjøre folk fete og syke.

Jo feitere folk blir, jo mer utsatt blir de for sykdommer, og syke folk trenger medisiner. Det er jo også da litt rart at fastfood og fastfoodindustrien er så stor. En skulle tro fastfoodindustrien og lgemiddelindustrien hadde et utspekulert og livsfarlig samarbeid.
Først sørger man for å unngå å anerkjenne overvekt som en sykdom. Skyld på folk og få dem til å tro at alt er deres egen feil, gi dem dårlig samvittighet. Så er det bare å kjøre igang:

Den ene søger for at folk blir feite, den andre sørger for at de blir avhengige av piller mot alt mulig. 


Hva det er vet jeg ikke, men at det foregår noe riv ruskende gærent i det skjulte, det er jeg helt overbevist om. Det vil jeg også at du skal tenke over, for det gjelder ikke bare overvekt. Stopp neste gang du er iferd med å gjøre et valg. Om det så bare gjelder oppvaskmiddelet du bruker. Spør deg selv: "er det min egen frie vilje som gjør at jeg velger dette vaskemiddelet? Eller har jeg blitt manipulert av reklame, andre mennesker osv til å tro at dette er bedre enn alt annet?" Hvorfor har du de meninigene du har? Er alt ditt eget verk eller er også du offer for fabrikerte meninger og informasjon?

Har du fått noe å tenke på nå?